Kontinuitet i behandling og relasjoner.



En rekke sykdommer og lidelser kan holdes i sjakk med klare retningslinjer eller medisinering. Slik er det ikke med rusmiddelavhengighet. Dens forfatning er brokete, uensartet og forskjellig opplevd. Å bli helt frisk er umulig, men det er et beviselig faktum at mennesker kan leve svært godt med denne lidelsen, så lenge de ikke inntar rusmidler. De største vanskene med denne avhengighetsdiagnosen består i tilbakefall etter behandling. Etter utskriving fra behandlingsinstitusjon, fengsel, overgangsbolig, psykiatri m.m. opplever ofte mennesker å bli stående helt alene.


Hverdagen i institusjon, eller i bolig med bemanning, er langt lettere å forholde seg til enn for eksempel ensomhet og isolasjon i møte med virkeligheten. Det er ingen stor kunst å være rusfri på institusjon. Vanskene består i virkeligheten, i det praktiske liv. Stadig oppleves utskrivingen fra behandling eller soning som overdrevent brå og brutal. Overføring til nye instanser, det være seg Nav, ruspsykiatriske helseforetak eller poliklinisk psykiatri innebærer et voldsomt ombytte som for etatene, de store institusjonene, gjerne synes velegnete og praktiske, men som for den rusmiddelavhengige medfører kolossale

forandringer, ofte med vilkårlige utfall. Støtt er brukeren, den rusavhengige, prisgitt den bestemte institusjons dyktighet, fagkunnskap og evne til å videreføre grunnlag som allerede er lagt på det respektive behandlingssted.


De av oss som har vært inn og ut av behandlingsinstitusjoner opplever denne formen for ettervern som komplett uansvarlig. Denne typen oppfølging gjør mennesker med rusavhengighet til kasteballer i et system som ikke evner å ta hensyn til det enkelte menneske, hele mennesket.




Motstand og tilfriskning.



Identitetsutvikling og holdningsskapende virksomhet er svært krevende. Å bygge kontakt er anstrengende, særlig for følelsesmessig skadde mennesker. Vanskelige oppgaver oppstår over alt, på sosiale arenaer, mht. jobb, skole, fritid og kulturelle aktiviteter. Foruten å ta avstand til rus, har den rusmiddelavhengige en rekke samtidige vanskeligheter å bringe i orden, så som arbeidsmessige, økonomiske, bostedsmessige, medisinske, sosiale, psykologiske, juridiske etc. etc. Ikke å undres over at mange rusavhengige vegrer seg for overhodet å igangsette en endringsprosess, fra aktiv rustilværelse til en noenlunde strukturert hverdag.


De nødvendige livsstilsendringer som kreves for å oppnå forandring føles fort overveldende, og mange rusmiddelavhengige aktiverer sin tvangsmessige atferd i form av manipulasjon, projisering og overføring av ansvar, allerede før endringsprosessen er kommet ordentlig i gang. De uheldigste av disse forblir værende i et slags rusmessig vakuum, da belastningen ved et endringsprosjekt simpelthen synes dem for stor. I tillegg frykter mange for de påkjenninger det vil medføre eventuelt å måtte avbryte prosessen underveis, tåle nederlaget som følger av at man ikke er i stand til å gjennomføre den. Det synes enklere for noen aldri å begynne på denne forandringen, enn å måtte resignere og gi opp underveis. Andre igjen, foretar halvhjertede forbedringer, tar snarveier, i håp om å komme raskere frem. Å bli nykter og edru er en oppgave som strekker seg over lang tid. Det hjelper svært lite å løpe fort i mål. Prosessen varer livet ut.


"(...) Og jo lengre oppfølgingen er knyttet til samme behandlingskjede og metode, desto bedre går det med klientene. Dette gir et høyere antall rusfrie klienter over tid. Dette handler også om å forstå betydningen av relasjonen med klienter over tid, om kontinuitet i behandlingen i stedet for å bli sluset ut i et tilfeldig ettervern uten ruskompetanse eller med stor personalutskiftning." (Sitat gjengitt med godkjenning av Dag Furuholmen, spesialist i psykiatri).

"Rusproblemer er så vanlige blant de med alvorlig psykisk lidelse at samtidighet snarere bør betraktes som regelen enn unntaket." (rop.no)